Kjærlighet:

La livet være dansen som går i måneskinn.
La livet være mystikken som hvisker
"du er min".
Så hold meg mjukt inntil deg når kvelden
faller på,
og stryk meg over håret om hårene er grå.
Og sakte, sakte, sakte går sola ned i hav.
Og sakte, sakte, sakte går vi mot
ukjent grav.

La stemmen i ditt indre få nynne deg
en sang.
La dine øyne tindre som såmmår
over vang.
La sinnet ditt få gløde som dugg
i soloppgang;
da har du livets grøde når dagene
blir lang.
og sakte, sakte, sakte går sola ned i hav.
Og sakte, sakte, sakte går vi mot
ukjent grav.

Et takk det sier lite om tanker som
man har,
så væla burde vite hva hjerteblodet bar.
Men gleden som man eier og trøsten
som man har,
de går på stille veier og setter ikke far.
Og sakte, sakte, sakte går sola ned i hav.
Og sakte, sakte, sakte går vi mot
ukjent grav.

Når dagene blir mørke og stien tong og gå.
Da søker jeg inntil deg for trøst og
styrke få.
Så rekk meg mjuke handa som jeg kan
holde i,
for den er livets rekkverk når motgangen er stri.
Og sakte, sakte, sakte går sola ned i hav.
Og sakte, sakte, sakte går vi mot
ukjent grav.

Skrevet av: Jon Østeng Hov